Det er typisk norsk å være sær.

Du skjønner at du er norsk når du har ting som makrell i tomat, kaviar, brunost og sursild på brødskiva. (Ikke samtidig da..) Spesielt når du kommer utenfor Norges grenser. Portugisern min syns vi har noen merkelige vaner. Sursild kan til forveksling høres ut som sushi, så nå lurer han på hvorfor vi har sushi på brødskiva. Når du snakker et annet språk hver dag, blir det noen ganger vanskelig å forklare at tannkremtuben med kaviar er til å ha på skiva eller knekkebrødet. Hvertfall uten og høres sær ut. Det er ikke den russiske varianten, og den er ikke vanvittig dyr. Bare typisk norsk. Så skal PÅ-LEGGET være oppå brødskiva, ikke ved siden av, som her i Portugal.

Prøv og oversett ordet pålegg! Så forklarer du mellomleggspapir…

Klart man ikke må ha alt dette for å være norsk i utlandet, men etter mange år i England og nå Portugal begynner jeg å savne disse tingene, kall det finne tilbake til sine røtter. Ikke liker jeg english breakfast, ikke spiser jeg hvitt brød med noe søtt på som her i solen. Jeg liker rett og slett alle disse sære urnorske tingene.

Når jeg sier som vi sier i et møblert norsk hjem: Takk for maten, så sier portugiserne; Takk for hva? Det var jo en selvfølge! Godt vi har forskjellige vaner, det krydrer hverdagen. På julemenyen sto en salig blanding av alt fra chorizo til brunost, oliven og sirupsnipper, sild og kalkun. Midt oppi førjulstiden brant de norske adventslysene for en god gammeldags blanding med kulturer, med håp om at alle husker at det er godt å være norsk, men helt ærlig også ganske sært.

 

Advertisements