Kaffebar og gamle gubber

Lutryggede rynkete menn sitter på barkrakker. Skinker i taket. Akkurat passe rent, hvis du ikke er så nøye på det. Sånne små papir-servietter som man trenger hundre av for å tørke av seg fettet fra bakverket som ligger i magen blandet med en espresso.

Noen menn ser ut som de har sittet der siden krigen, limt fast til stolen og ikke bryr seg om du går inn eller ut. De sitter bare der, dag ut og dag inn. Om de observerer eller bare venter, vet jeg ikke. Andre later som de ikke ser deg, og snur seg fort bort i det du ser på dem. Man kan snakke om været, det er som steder flest. Man har alltid været.

Historie i veggene, det er det det er med sånne steder. Du kjenner at det har skjedd mye her. Mange skjebner har lagt sin del av historien igjen. Hva er det med kafeer, hvorfor er jeg så fasinert?

Er det fordi dagligliv og eventyr møtes? Jeg kan jo ikke gå hjem til folk å observere dem, men jeg får ta del i hverdagslivet når jeg havner på en kaffebar som bare er der, alltid har vært der. Ikke en av disse hippe døgnfluene. Nei, det må være glinsende fett på bardisken. Man kan ikke bytte ut historie med design. Det kan nok blandes, men med omtanke for stamgjestene. Hippe trender forflytter seg. Det gjør ikke gubbene på stamkafeen.

En liten refleksjon fra reise-skuffen, god helg!

Advertisements