Sugekopper og et lite eventyr.

Selv lenge etterpå husker jeg dem, reisene mine, det er derfor jeg elsker å reise:

Hva med en fritert honningdyppet aubergin og et glass litt for varm vin på en ustø stol utenfor baren jeg ikke husker navnet på. Bare at kelneren var hyggelig og skravlet i vei på spansk og jeg lot som jeg forsto litt mer enn jeg gjorde. Etter gradestokken sniker seg over 30 bør man slutte å se på den, bare gi seg hen. Og jeg gir meg hen til livet som bakgate-eventyrist:

På neste stopp spiser jeg noe ekkelt med sugekopper som jeg helst vil glemme at jeg svelget. Ingen skal komme å si jeg er prippen i matveien, men det kan faktisk hende at grunnen til at det havnet på bordet var jeg ikke skjønte hva jeg bestilte. Alt skal smakes på-prinsippet har jeg heretter valgt å gå langt vekk ifra, siden jeg fortsatt kan kjenne sugekoppene slite seg gjennom kroppen min.

Det er en herlig følelse å sose seg gjennom gater hit og dit og vite at jeg muligens havner på det kuleste stedet uten å vite om det før jeg leser om det i et reiseblad noen år etterpå.

Ikke sant?

Advertisements