Diva i gullsko?

Små søte bomber eksploderer i munnen min, jeg er henført til Sør-Italia en sen ettermiddag. Kaffen smaker sterkt og jeg er forført av sukker. Fantasien leker at det er kveld, og jeg har funnet min rødeste kjole og er diva i gullsko. Hælene klikker mot brosteinsgatene og jeg hører salsa i en bakgate. En liten bar med brune vegger og gamle menn i slitne dresser, en bartender som virker søvnig og underarbeidet. Det fine er at jeg med ett har på meg hverdagsklær for å gli inn i miljøet.


Mannen på det ene hjørnebordet ser nesten ut til å dette av stolen etter litt for mange lokale drinker. I et annet hjørne sitter et par og stirrer hverandre inn i øynene. Tiden virker som den har stoppet opp. Paret begynner med ett å krangle, atmosfæren får et raskt skifte. Vi andre ser på hverandre og kjenner hverandre. Jeg har med blikk og smil, et ord her og der blitt innviet i denne lille verden inne i baren. Jeg er godtatt. Trenger ikke gullsko i kveld. Det blir liksom aldri stengetid her, det kan være stille lenge, så bryter noen ut med noe, og samtalene er igang. Alle deltar, snakker over og forbi og til hverandre. Det starter visst med noe politisk og ender opp i en debatt om menneskeverdet, om hvor vakre kvinner er og priser på fisk.


Av alle verdenshjørner, så havnet jeg her. Det er hverken en søvnig eller gudsforlatt by. Det er en glemt by. Glemt av tidstyvene. Den er så ordinær at de gikk forbi den, og lot folk være i fred.
Byen og baren finnes i Italia og sikkert etpar andre steder hvis du leter i en bakgate uten forventninger om storhet eller formening om trendskala. Den bare er der, den helt sedvanlige baren.

Refleksjoner fra fantasi-skuffen til Anne

Advertisements