En reise i sjelen

Hvordan har det seg at alle mine reiser er så godt gjemt at de kun kommer frem ved spesielle anledninger?
De ligger nok der og venter på å bli sett, innerst inne i en lomme i sjelen. Jeg sier ikke at jeg ikke tenker på dem. Jeg gjør det, men merkelig nok lengter jeg ikke tilbake. Jeg har nok med å lengte etter en fremtid jeg ikke kjenner.

Det er så mange deler av meg som ligger spredt rundt i andre menneskers minner. Mennesker jeg kjenner men også de jeg ikke kommer til å møte igjen. Jeg har en liten del av dem godt gjemt i sjelen. Har de tatt vare på litt av meg? Kan man noen noengang få et helt bilde av et annet menneske? Av seg selv?

Advertisements